Å lære seg grunnleggende motorkunnskap har ikke vært en frivillig oppgave – det har blitt tvingende nødvendig. Prosessen har vist meg at jeg må være forberedt på at ting kan gå galt, og at det er jeg selv som må kunne finne løsninger når det skjer. Det har vært en bratt og krevende læringskurve, men hver utfordring jeg løser, gjør meg bedre rustet til å takle fremtidige problemer.

Jeg gikk ned i kjellerboden for å hente noe. Plutselig fikk jeg øye på den gamle pokalen i pappesken: -Se på meg! Tiden stoppet opp og jeg befant meg i en privat visning av Dette var ditt liv.

Som 18-åring kom jeg til Ålesund med en drøm, ungdommelig optimisme og noen få klær i bagasjen. Jeg følte det i samme øyeblikk som jeg satte min fot i byen: Jeg var på rett sted – til rett tid. Sulten, nysgjerrig og overraskende uredd. Det som fulgte lå i grenselandet mellom uvirkelig og absurd.

Jeg har så inderlig lyst til å klare dette selv. Så jeg kommer til å gjøre et helhjertet forsøk. Forseilet må reddes.

Skam utløser frykten for å bli gjort til latter. Den er komiteen i hodet – en indre kritiker som stopper deg fra å være kreativ. Men hva om vi kunne slippe kreativiteten løs, til tross for denne selvkritiske stemmen? I denne teksten utforsker vi hvordan små, modige skritt kan gjøre det mulig å skape uten frykt for å mislykkes.