Min aller første ekspedisjon med Sala Palmer er over. Her deler jeg hva som fungerte – og hva som må fikses for å gjøre båten til et lite Heim på sjøen. Kanskje finner du også inspirasjon til et enklere, mer meningsfylt liv.

–Ærlig talt? Jeg tvilte på at jeg ville lykkes. Og kanskje var det derfor jeg måtte prøve. Det skulle vise seg å bli noe langt mer enn jeg hadde forestilt meg.

Det finnes steder som ikke bare gir deg utsikt, men innsikt. Dingja var et sånt sted. En liten oase med brygge, svaberg og duften av kanelsnurrer blandet med myke jazz toner fra radioen. Et sted der landskapet pustet med meg – og hvor jeg kunne slippe taket i alt annet.

Stadhavet ventet og jeg hadde planen klar. Men jeg valgte jeg å snu. Ikke av frykt, men i erkjennelse. Det finnes havner vi ikke finner – før vi slutter å lete på kartet.

Jeg skjønte ikke hva som skjedde, før det nesten var for sent. Nå vet jeg bedre. Ikke fordi jeg gjorde alt riktig, men fordi jeg klarte å stå i det som ble feil.

Etter noen få timers seilas i fin nord-østlig vind, gikk alarmen. Lavt oljetrykk. Jeg slo umiddelbart av motoren. Nå fryktet jeg at det verste hadde skjedd: Sala Palmer hadde fått nok.

Om noen timer svinger Sala Palmer babord og legger ut på den lange sørgående kursen gjennom Trondheimsleia. Ved ankomst Haugesund vil vi ha tilbakelagt over 800 nautiske mil sammen. Mye er fortsatt uavklart, men returen Heim starter nå – med Trondheim i kjølvannet og nye svar i sekken.

Sterk kuling førte til at jeg tilbragte tre dager i Bud – på dørstokken til Hustadvika. Oppholdet gjorde mer enn å slite på fortøyningene. På et tidspunkt vurderte å ignorere magefølelsen og bare fortsette nordover. Men hva hadde jeg å stille opp med om alt raknet? Og kanskje viktigere – hva ville jeg vinne om det gikk bra?

Om noen timer kommer Hustadvika til å koke. Men akkurat nå ligger det beryktede havstykket flat som et biljardbord. Jeg kunne ha dratt og vært i Trondheim om et par-tre dager. Men jeg blir her, på Bud - og venter på stormen.

Det er torsdag morgen i Ålesund. Jeg sitter i finsalongen ombord Sala Palmer og spiser frokost. Anløpet markerte en viktig milepæl, og starten på et helt nytt eventyr.

Etter at middagsgryta og alt innholdet gikk i dørken for andre gang – slo det meg at denne seilasen kanskje ikke handler om å komme frem. Kanskje handler den om å holde ut i kaoset lenge nok til at noe gir mening.

Sala Palmer sliter med å håndtere vinden. Slark ror, svak autopilot og en uerfaren ekspedisjonsleder er en ikke en optimal kombinasjon.

Underveis fra Haugesund til Espevær på eksepdisjonens første dag – kjente jeg en stadig sterkere lukt av diesel. Da jeg kikket ned i motorrommet fikk bekreftet mistanken: Absorbasjonsmattene var mettet av grønt drivstoff . Smooth sailing er for pyser.

Fem dager før avreise ble turen kansellert på grunn av motorhavari. Men så fikk jeg en tekstmelding som skulle endre alt.

– Folk tror de må føle seg bra for å komme i gang. Men det er det motsatte. Du må komme i gang for å ha en sjanse til å føle deg bra.

Jeg jobber best under press. Det er iallfall det jeg forteller meg selv. Sannheten er vel nærmere at jeg utsetter ting jeg egentlig ikke har lyst til å gjøre - til absolutt siste øyeblikk.

Å lære seg grunnleggende motorkunnskap har ikke vært en frivillig oppgave – det har blitt tvingende nødvendig. Prosessen har vist meg at jeg må være forberedt på at ting kan gå galt, og at det er jeg selv som må kunne finne løsninger når det skjer. Det har vært en bratt og krevende læringskurve, men hver utfordring jeg løser, gjør meg bedre rustet til å takle fremtidige problemer.

Motoren nekter å starte. Det kommer dunkelyder fra roret og jeg har nødraketter fra 80-tallet. Dette handler ikke om å dra på tur, men om å følge en drøm.

Jeg har så inderlig lyst til å klare dette selv. Så jeg kommer til å gjøre et helhjertet forsøk. Forseilet må reddes.