Jeg skjønte ikke hva som skjedde, før det nesten var for sent. Nå vet jeg bedre. Ikke fordi jeg gjorde alt riktig, men fordi jeg klarte å stå i det som ble feil.

Det ble en innholdsrik første etappe på returseilasen sørover. Fin vind, god seiling - og motortrøbbel.

Jeg har gjort meg mange erfaringer på denne turen. Blant annet har jeg tenkt gjennom hva som funker, og hva som ikke gjør det. Listen er ganske lang.

Om noen timer svinger Sala Palmer babord og legger ut på den lange sørgående kursen gjennom Trondheimsleia. Ved ankomst Haugesund vil vi ha tilbakelagt over 800 nautiske mil sammen. Mye er fortsatt uavklart, men returen Heim starter nå – med Trondheim i kjølvannet og nye svar i sekken.

Jeg har ligget tre døgn i Bud og ventet på at stormen skal gi seg. Når jeg ankommer Trondheim har jeg brukt 10 dager på de drøyt 400 nautiske milene fra Haugesund til Trondheim. Det er faktisk veldig godt fornøyd med. På tross av alle utfordringene jeg har hatt underveis, har både Sala Palmer og jeg klart oss forbausende bra.

Om noen timer kommer Hustadvika til å koke. Men akkurat nå ligger det beryktede havstykket flat som et biljardbord. Jeg kunne ha dratt og vært i Trondheim i morgen. Men jeg blir her, på Bud - og venter på stormen.

En kopp kokekaffe i finsalongen ombord Sala Palmer, markerer starten på noe nytt. Florø til Ålesund, med føling i fjæra og blikket vendt nordover.

I går var første dagen på denne turen at jeg tenkte det var mulig å gjennomføre den. Hvis bare Sala var litt tilgivelig og værgudene viste seg villig til å bjuda på.

Sala Palmer sliter med å håndtere vinden. Slark ror, svak autopilot og en uerfaren ekspedisjonsleder er en ikke en optimal kombinasjon.

Dag 1 endte med diesel lekkasje i motoren. Smooth sailing er for pyser.

Fem dager før avreise ble turen kansellert på grunn av motorhavari. Men så fikk jeg en tekstmelding som skulle endre alt.

Her er et skråblikk på det du trodde du visste om motivasjon og handling. Handling utløser motivasjon. Ikke omvendt.

Jeg jobber best under press. Det er iallfall det jeg forteller meg selv. Sannheten er vel nærmere at jeg utsetter ting jeg egentlig ikke har lyst til å gjøre - til absolutt siste øyeblikk.

Å lære seg grunnleggende motorkunnskap har ikke vært en frivillig oppgave – det har blitt tvingende nødvendig. Prosessen har vist meg at jeg må være forberedt på at ting kan gå galt, og at det er jeg selv som må kunne finne løsninger når det skjer. Det har vært en bratt og krevende læringskurve, men hver utfordring jeg løser, gjør meg bedre rustet til å takle fremtidige problemer.

Jeg gikk ned i kjellerboden for å hente noe. Plutselig fikk jeg øye på den gamle pokalen i pappesken: -Se på meg! Tiden stoppet opp og jeg befant meg i en privat visning av Dette var ditt liv.

Som 18-åring kom jeg til Ålesund med en drøm, ungdommelig optimisme og noen få klær i bagasjen. Jeg følte det i samme øyeblikk som jeg satte min fot i byen: Jeg var på rett sted – til rett tid. Sulten, nysgjerrig og overraskende uredd. Det som fulgte lå i grenselandet mellom uvirkelig og absurd.

Jeg har så inderlig lyst til å klare dette selv. Så jeg kommer til å gjøre et helhjertet forsøk. Forseilet må reddes.

Skam utløser frykten for å bli gjort til latter. Den er komiteen i hodet – en indre kritiker som stopper deg fra å være kreativ. Men hva om vi kunne slippe kreativiteten løs, til tross for denne selvkritiske stemmen? I denne teksten utforsker vi hvordan små, modige skritt kan gjøre det mulig å skape uten frykt for å mislykkes.