En liten gnist er alt som trengs

Av og til blir jeg sittende fast inne. You know? I påvente av motivasjon til å gjøre noe fornuftig eller meningsfylt.

Det starter gjerne med at jeg bare skal sjekke noe. En e-post. En melding. En video jeg har sett før. Men så snubler jeg – og faller. Dypt ned i det universet som vet nøyaktig hvilke distraksjoner som virker på meg.

Plutselig har det gått timer. Kroppen er tung, blikket livløst.
For all del – det er ikke en stor krise. Bare et slags forfall som skjer så sakte at det ikke merkes før det er for sent.

Men i et klart øyeblikk – et slags indre “nå holder det” – forstår jeg hvor det bærer. Jeg slenger meg ut av sofaen, går ut i gangen, tar på meg joggeskoene, og røsker vekk teppet under den delen av hjernen som synes det er greit å sløve.

Derfra er veien kort. Kameraet pakkes i bagen og slenges over skulderen. Ikke fordi jeg vet hva jeg skal ta bilde av – men fordi det gir meg noe å lete etter.

Og plutselig står jeg ute på fortauet. Puster. Ser meg rundt.
Så begynner jeg bare å gå. Aner ikke hvor jeg skal, bare at jeg må fortsette helt til blikket fanger noe som er verdt oppmerksomheten min.

Det er ikke alltid jeg drar med meg et blinkskudd hjem. Men jeg får i det minste beveget meg. Luftet hodet. Vært ute blant folk, lyder og lys. Og noen ganger er det alt som skal til for å gjøre en middels dag litt mer innholdsrik.

Bildet av båthavna på Bakarøynå er tatt på en sånn tur.
Lav kveldssol. Båter som duver sakte fra side til side i fortøyningene.

Så vibrerer klokken på armen for å gratulere meg med 10.000 skritt. Samtidig kommer det et drag av mild luft. Et stille utpust fra dagen, som forteller meg at den heldigvis ikke ble helt bortkastet.

Bakarøynå i Haugesund