Heim Explorer dag 20 og 21: Dingja gjestehavn - der tiden går i sandaler

Det finnes steder som ikke bare gir deg utsikt, men innsikt. Dingja var et sånt sted. En liten oase med brygge, svaberg og duften av kanelsnurrer blandet med myke jazz toner fra radioen. Et sted der landskapet pustet med meg – og hvor jeg kunne slippe taket i alt annet.

Du kom fra Botnen – et sted du har omtalt som en slags seilers Narnia. Hva tok du med deg videre derfra?

Godt spørsmål! Det er litt vanskelig å forklare, men la meg forsøke:

Jeg er ikke spesielt religiøs, for å si det pent. Likevel – dersom jeg går inn i en katedral, så tilpasser jeg meg stedets energi. Jeg lytter, observerer og viser respekt. Beveger meg saktere. Snakker med innestemme.

Fortøyd ved Botnen - gjestehavn på blå resept

Sånn opplevde jeg den lille gjestehavna innerst i fjorden. Det var nesten som å være inni et slags eventyr. En annen dimensjon. The Matrix – bare med et positivt fortegn.

For all del, det kan fremstå litt som føling i fjæra – jeg skjønner jo det. Men det gjorde altså noe med meg. Jeg følte meg mye roligere og mer tilfreds.

Så jeg forlot Botnen med et klarere hodet og betydelig lavere puls. Kanskje hadde oppholdet gitt meg en slags fornyet nysgjerrighet og eventyrlyst.

På hvilken måte?

Jeg husket den forventningsfulle følelsen jeg hadde da jeg forlot Haugesund drøyt tre uker tidligere. At jeg skulle få oppleve at tankene og kroppen reiste sammen.

Du vet – følelsen av å være underveis uten å ha det travelt. Være tilstede der jeg faktisk var. Stoppe opp og føle at jeg ble en del av omgivelsene.

Men underveis på turen skjedde det noe.

Stadig oftere opplevde jeg å bli lei av å tenke på hvor jeg måtte være neste dag. Kanskje var det derfor jeg ble et helt døgn i Florø, selv om planen bare var en rask tur innom.

Hvordan opplevde du denne endringen i rytme?

Jeg ble mer takknemlig.

Å seile alene har sin egen puls. Og selv om jeg trives med det, merker jeg at det er krevende – særlig mentalt.

Navigasjon i 10–14 timer daglig gjør noe med kroppen. Ikke fordi det er fysisk tungt, men fordi oppmerksomheten er konstant skjerpet. Etter Florø forstod jeg at jeg måtte ta mer hensyn til meg selv. Dra ned tempoet.

Var det da du bestemte deg for å sette kurs mot Dingja?

Ja. Jeg hadde søkt i norskhavneguide.no og lagt merke til stedet, og tenkte at det var et bra sted å stoppe. Da jeg rundet Dingeneset lykt i Sognesjøen og rettet kikkerten inn mot gjestehavna, kjente jeg på både forventning og en slags uro.

I verste fall ville havna være helt full, slik at jeg ble tvunget til å fortsette. Det hadde jeg virkelig ikke lyst til.

Utestua i Dingja gjestehavn

Hvordan var det å ankomme der – med tanke på alle opplevelsene du hadde i bagasjen?

Sannsynligvis var jeg mye mer sliten enn jeg ville innrømme. Jeg var fylt til randen av inntrykk. Harddisken var nesten full, og det mentale filteret begynte å tette seg.

Og jeg forstod at det jeg trengte, ikke var flere inntrykk – men færre. Jeg trengte et sted å lande. Trekke pusten dypt – og slippe den ut igjen.

Sakte.

Heldigvis var det ledig plass. Og ikke bare det – jeg fikk lagt til med mitt beste anløp hittil på turen.

Hva var det som gjorde anløpet så spesielt?

Det var noe med roen i kroppen idet jeg nærmet meg brygga da jeg forstod at jeg hadde funnet en slags oase.

Jeg tok ned seilet i god tid. Retningen og farten var riktig. Fenderne hang i perfekt høyde. Tauene var klare.

Alt stemte.

Ja, jeg innrømmer det gjerne: Jeg liker å legge til pent. Som piloter som snakker om silkemyke landinger – jeg kjenner det samme rundt fortøyning.

Og akkurat her i Dingja fikk jeg det skikkelig bra til. Jeg syntes jeg så noe som lignet anerkjennende nikk fra nabobåtene. Eller kanskje jeg bare innbilte meg det? Jeg vet ikke.

Men var jeg fornøyd med egen innsats?

Oh yes, baby.

Fortøyd med lav puls

Hva skjedde etter at du hadde lagt til og landet mentalt?

Jeg laget middag og sjenket meg et glass Malbec. Så inntok jeg måltidet til lyden av NRK Jazz. Og innimellom kunne jeg høre Tjelden, som trolig oppsummerte dagen sin der den stod på svaberget og så sola speile seg i fjorden - mens den var på vei ned i havet.

Deretter fant jeg fram kameraet og ruslet en tur. Visste du forresten at fotografering er svært effektivt med tanke på stressreduksjon? Du begynner å fokusere på verden rundt deg igjen. Tankekjøret stilner.

Fotografering forutsetter tilstedeværelse.

Dermed begynner du å bli oppmerksom på verden rundt deg igjen. Detaljene.

Som for eksempel fugler som sitter og hviler på svaberget. Gress som vaier i kveldsbrisen. Sjøen som rolig vasker over steiner i fjæra.

Du legger merke til selve livet.

Og så slo det meg at selv her – på en liten odde – sto det tyske biler parkert. Folk hadde tydeligvis gjort hjemmeleksa si. Dingja er ikke et sted du bare snubler over. Du må ville hit. Og det forsto jeg godt.

Stille stunder med sjøutsikt

Hvordan var det å våkne i Dingja, dagen etter?

Det var så stille og fredelig. I det jeg skjøv opp luken til akterdekket, var det som om jeg hadde bladd over til en helt nytt kapittel i en god bok. Full av løfter. Modig og bredbent.

Den myke varmen fra solen traff ansiktet mitt og lyste opp flytebryggen og svaberg med en glødende farge av gull.

Flytebryggen gynget svakt i takt med skrittene mine i det jeg gikk rolig opp mot landhandelen. Jeg husker at jeg ble glad da jeg så at døra til butikken sto åpen. Det var som en stille, men helhjertet invitasjon. Og idet jeg trådte over dørstokken, ble jeg truffet av en søt, krydret og umiskjennelig duft.

Nybakte kanelknuter og skillingsboller.

På en brøkdel av et sekund ble jeg transportert femti år tilbake i tid. Jeg ble fylt med levende minner fra barndommen og det skapte en yrende glad forventning.

Jeg gikk inn i lokalet, og bak disken stod en smilende vertinne som så ut som hun hadde drevet denne butikken hele livet – og elsket hvert sekund.

Med hjerte for jobben

Hun hjalp meg med mynter til dusjen, og da jeg kom tilbake – nyvasket og oppfrisket – gikk jeg inn i butikken igjen. Det var nesten overveldende, fordi jeg fikk følelsen av å være liten igjen og helt fri for bekymringer.

Hva var det med butikken som gjorde så sterkt inntrykk?

Alt. Detaljene. Omtanken. Hvordan varene var plassert i hyllene – ikke for effektivitet, men for trivsel. Det var som å være tilbake på Breivikeidet hos besteforeldrene mine, der jeg fikk oppleve betingelsesløs omsorg og frihet.

Jeg husket butikken på det lille stedet jeg besøkte nesten hver sommer da jeg var guttunge. Lukta. Rytmen. Hvordan alt tok tid, og det fikk lov til å gjøre det.

Trivsel i hver krik og krok

Da jeg opplevde dette i Dingja, var det som om sirkelen var sluttet. Som om jeg hadde seilt gjennom et eventyr for å komme tilbake til noe jeg nesten hadde glemt, men som fortsatt betydde veldig mye for meg.