Heim Explorer Dag 19: Stille før Stad

Stadhavet ventet og jeg hadde planen klar. Men jeg valgte jeg å snu. Ikke av frykt, men i erkjennelse. Det finnes havner vi ikke finner – før vi slutter å lete på kartet.

Du valgte altså å snu og ikke krysse Stadhavet. Var det en lett beslutning?

Nei. Det satt langt inne. Da jeg kastet loss i Ålesund var jeg jo fast bestemt på at jeg skulle til Måløy. Dessuten var jeg trygg på at jeg hadde et godt nok værvindu – før Stadhavet igjen kom til å vise muskler.

Og så følte jeg at tiden var moden. Jeg ville krysse. Komme meg sørover. På papiret så værmeldinga faktisk ikke så verst ut.

Men på vei vestover i Rovdefjorden begynte jeg å bli bekymret. En kraftig vestavind møtte meg og presset seg innover fjorden. Jeg måtte krysse utover for å unngå stampingen.

Besluttsomheten ga faktisk en dose mestringsfølelse og bidro til at jeg holdt hodet kaldt. Deretter sjekket jeg værprognosene igjen. Kanskje ville det roe seg utover. Kanskje kunne jeg klare det. Kanskje var det bare lokal bygevirksomhet?

Men magefølelsen min sa noe annet. Og er det én ting jeg har lært på denne turen - så er det å lytte til magefølelsen.

Så du valgte å gå i havn?

Ja. Jeg rundet nordspissen av Sandsøya bare for å sjekke og være helt sikker, liksom. “Er det virkelig så ille?”

Men det var egentlig ingenting å diskutere. Deretter rullet inn seilet og gikk mot Sandshamn. En havn jeg allerede hadde notert som plan B.

Men jeg var ikke fornøyd. Ikke der og da. Jeg visste at jeg med dette valget ville bli værfast i to døgn.

Det føltes som et tap.

Men det tok ikke lang tid før følelsen snudde.

Hva skjedde?

Hmm..hvordan skal jeg forklare det? Roen bare senket seg. Og den viste seg å være sårt tiltrengt. Som om kroppen visste noe jeg nektet å innrømme. At jeg trengte en pause.

Fra alt.

Sandshamn gjestehamn

Sandshamn hadde det jeg trengte. Så jeg hentet frem kameraet. Ruslet rundt på øya og tok bilder – og forstod jeg hadde godt av denne pausen.

Og så tenkte jeg: “Det er dette jeg glemmer. Det handler ikke om å komme frem, men om å fylle lungene med opplevelsen.”

Området rundt Sandshamn

To dager senere var du klar for Stadhavet. Hvordan gikk det?

Overraskende bra. Nesten litt kjedelig, hehe..

Men seriøst. Jeg fikk en rolig kryssing, der jeg fikk smake på gammel moro fra de foregående dagene. Det var faktisk ganske deilig.

Store, seige dønninger som vugget meg fra side til side.

Deretter gjorde jeg et kort stopp i Måløy for å bunkre. Så fortsatte jeg sørover med kurs for Kvalvåg – en stor og populær havn som jeg hadde lest gode ting om.

Fikk du plass?

Heh… Langt ifra. Det var fredag kveld og værgudene var på tilbudssiden. Alle de 140 plassene var opptatt – og stemninga var mildt sagt festpreget. Jeg snudde før jeg engang vurderte å lete plass og legge til. Det var nesten en lettelse. Jeg foretrekker små steder. Stille havner.

Og så fant du en seilers Narnia?

Ja! Vet du - det stedet var jaggu en perle! En mikro-gjestehavn bare 40 minutter unna. Den hadde plass til to båter. Det lå én der da jeg sakte kom sigende innover fjorden. Jeg la meg ved siden av – og det føltes som å finne en hemmelig verden, fylt med naturens egen magi.

Fortøyd i Botnen

Ingen fasiliteter. Ingen mennesker. Bare naturen. Og da jeg våknet tidlig neste morgen, var det eneste jeg hørte fuglekvitter og stillhet. Det var som å puste med hele kroppen.

Blå rute: Fra Ålesund til Sandshamn. Rød rute: Sandshamn til Sailors Narnia i Botnen

Hva skjedde etterpå?

Jeg kokte kaffe. Spiste en enkel frokost. Og så løsnet jeg forsiktig fortøyningene og gled stille ut mot leia igjen. Neste mål var bare et par timer unna: Florø.

Men den historien får vente til neste innlegg.

Visste du dette om Stadhavet?

Stadhavet er kjent som det mest værharde havområdet langs norskekysten. Her møtes strømmer fra Norskehavet og Nordsjøen, og værskiftet kan være brutalt. Historisk har det vært så mange ulykker her at det ble besluttet å bygge verdens første skipstunnel – Stad skipstunnel – som skal stå ferdig i 2026.