Heim Explorer dag 16 og 17: Motortrøbbel i Trondheimsleia
Etter noen få timers seilas i fin nord-østlig vind, gikk alarmen. Lavt oljetrykk. Jeg slo umiddelbart av motoren. Nå fryktet jeg at det verste hadde skjedd: Sala Palmer hadde fått nok.
Hvordan var oppholdet i Trondheim?
Det var alle tiders. Jeg tilbragte tid med datteren min, svigersønn og de to barnebarna mine. Det å bli bestefar er rare greier. Da det etter hvert sank inn, fikk jeg en slags “Hakuna Matata”-følelse.
Hva mener du?
Du vet den scenen i Løvenes Konge, der Rafiki løfter den lille løveungen mot himmelen? Det er lett å le av det. Men når du står der selv, med et lite menneske i armene – barnet til barnet ditt – da treffer det. Ikke bare som en klissete filmscene, men som en fysisk erkjennelse: Du er ikke i livets sentrum lenger. Du er en del av sirkelen. På en måte er det litt vemodig, men i samme stund føles det helt riktig også.
På grensen til litt føling i fjæra her?
Ja, ikke sant? Men nei, det er ikke dramatisk eller sentimentalt. Bare... som om noe falt på plass i kroppen. En slags ro.
Med gode opplevelser i Trondheim så du vel frem til en smooth retur til Haugesund?
Absolutt. Og det startet veldig bra! Vind fra nord-øst ga meg nøyaktig det jeg trengte for å kunne rulle ut genoa og få en best mulig start sørvestover Trondheimsfjorden. Da jeg tørnet nord-vestover beholdt jeg trykket i seilet og jeg så for meg en drømmetur tilbake til Sild City.
Etter hvert dukket Brakstad opp på babord baug. Jeg begynte å gjøre meg klar for det lange stykket sørover Trondheimsleia. Vinden lå rett i mot. Jeg tørnet båten babord og strammet forseilet til styrbord side. Seilet tok tak og jeg lente meg tilbake – og kjente farten bygge seg sakte opp.
På grunn av en lang historie med startproblemer, valgte jeg å la motoren gå på tomgang. Likevel bidro det til en slags stillhet. Lyden av sjøen som klukket mot skroget overdøvet til dels motorduren.
Så begynte en høy alarm å pipe.
Et rødt symbol lyste på motorens instrumentpanel – og jeg skjønte straks hva det betydde, så jeg slo umiddelbart av motoren.
Hva tenkte du i det øyeblikket?
Vet du, jeg synes jeg håndterte det med verdighet og fatning. Ble ikke superstressa. Bare et relativt rolig "OK, hva er dette nå?" Hadde det skjedd et annet sted – midt i et trangt sund eller i tett tåke – ville jeg nok kjent det i magen. Men akkurat der og da beholdt jeg roen. Og ringte en venn.
Hvorfor tror du du reagerte så annerledes nå?
Jeg tror det handler om erfaring. Ikke sånn "nå kan jeg alt"-erfaring. Mer som en stille trygghet. Fordi jeg har vært ute en stund nå. Lært litt. Feilet litt. Og ikke minst opplevd at det aller meste faktisk løser seg til slutt.
Så... vil du si du er tryggere nå?
Ja. Men – og det er et viktig men – trygghet har en slektning som heter selvtilfredshet. Og den dukker opp akkurat når du tror du har oversikt. Da kan du fort ende med å gå på en smell. Bokstavelig talt.
Du fant en litt spesiell gjestehavn?
Ja, etter det lille dramaet med motoren hadde løst seg, var det bare å rigge seg til i pushpit’en med kaffe, NRK jazz og solfaktor 30.
Nå skal det også sies at Trondheimsleia etter mitt syn er en temmelig usexy transportetappe. Så etter noen timer begynte jeg å bli klar for havnebesøk. Jeg hadde gjort litt undersøkelser på forhånd og funnet en havn som lå nær leia, på et sted som heter Magerøya – øst av Hitra.
Kjekk havn og veldig idylliske omgivelser. Om sommeren drives det også et gjestgiveri der. Bygget har stor lokalhistorisk verdi. De serverer hjemmelaget mat, tilbyr overnatting og det finnes et lite museum der.
I de fleste sammenhenger bruker jeg rusle rundt og kikke uten å “plage” andre, men i dette tilfelle kom jeg i prat med to trivelige personer som satt på trappen. Det endte med full omvisning på området, noe jeg satte veldig stor pris på.
Ut på formiddagen dro jeg videre nedover leia og bestemte meg til slutt for å gå til et sted som heter Straumen, som ligger på sørsiden av Smøla. Det ble også et kjekt havnebesøk. Kanskje mest av alt på grunn av innseilingen. Mange staker, båker, varder og blinker. Jeg elsker sånt. Da får jeg brukt litt av mine ferdigheter som navigatør.
Utsikt østover fra gjestehavnen på Straumen, som ligger plassert helt på sørøstsiden av Smøla
I løpet av natten mens jeg lå på Smøla hadde vinden tatt seg opp. Den nordlige friske brisen ga helt glimrende forhold for neste legg som jeg planla til Ålesund. Heller ikke det gikk helt som planlagt. Men mer om det i neste innlegg.
