Motortrøbbel i Trondheimsleia
Etter noen få timers seilas i fin nordøstlig vind, gikk alarmen. Lavt oljetrykk. Jeg slo umiddelbart av motoren. Hadde Sala Palmer fått nok?
🧭 Heim Explorer / Etappe 17 & 18: Trondheim - Magerøya
Du bestemte deg for ikke å fortsette reisen nordover til Finnsnes, men i stedet snu etter å ha besøkt Trondheim. Føltes det vemodig?
Nei, ikke i det hele tatt. Det var egentlig en veldig enkel avgjørelse som jeg tok lenge før jeg ankom Trondheim.
For det første ville jeg ikke hatt tid nok til å seile Sala Palmer helt tilbake til Haugesund. En løsning kunne vært å sette henne igjen i nordnorge og hente henne neste sommer. Men akkurat det satt langt inne.
Dessuten var jeg veldig usikker på hvor lenge motoren ville holde. Listen med problemer og utfordringer var litt for lang, rett og slett. Så avgjørelsen om å snu, løftet en stor vekt av skuldrene mine. Det tillot meg blant annet å tilbringe mer tid i Trondheim.
Hvordan var oppholdet i Trondheim?
Det var alle tiders. Jeg tilbragte tid med datteren min, svigersønn og de to barnebarna mine. Det å bli bestefar er rare greier. Da det etter hvert sank inn, fikk jeg en slags “Hakuna Matata”-følelse.
Hva mener du?
Du vet den scenen i Løvenes Konge, der Rafiki løfter den lille løveungen mot himmelen? Det er lett å le av det. Men når du står der selv, med et lite menneske i armene – barnet til barnet ditt – da treffer det. Du er liksom ikke i livets sentrum lenger. Du er en del av sirkelen. På en måte er det litt vanskelig å ta inn over seg, men i samme stund føles det helt riktig også.
På grensen til litt føling i fjæra her?
Ja, ikke sant? Men nei, det er ikke dramatisk eller sentimentalt. Bare... som om noe falt på plass i kroppen. En slags ro.
Herlig driv sørvesterover Trondheimsfjorden
Så du hadde medvind både i sjelen og på fjorden?
Oh yes! Jeg fikk selskap av en herlig, frisk nordøstlig bris. Genoaen fikk jobbe, og Sala Palmer koste seg nedover Trondheimsfjorden. Men da vi svingte sørover inn i Trondheimsleia, måtte jeg starte motoren.
Og da kom alarmen?
Ja. En høy pipelyd og et rødt symbol som lyste på instrumentpanelet. Lavt oljetrykk. Jeg reagerte umiddelbart og slo av motoren
Hva tenkte du da?
Vet du, jeg synes jeg håndterte det med verdighet og fatning. Ble ikke superstressa. Bare et relativt rolig "OK, hva er dette for noe?" Hadde det skjedd et annet sted – midt i et trangt sund eller i tett tåke – ville jeg nok kjent det i magen. Men akkurat der og da beholdt jeg faktisk roen. Og ringte en venn.
Aner vi en endring i reaksjonsmønster her, Kaptein Kai?
Hehe..ja det synes jeg vi kan si. Jeg tror det handler om erfaring eller en slags trygghet som jeg har opparbeidet meg i løpet av turen. Jeg har jo vært ute en stund nå, ikke sant? Det har gitt meg muligheten til å lære av de feilene jeg har gjort.
Og ikke minst – så har jeg opplevd at det aller meste faktisk løser seg til slutt. Ikke av seg selv, men fordi det oppstår en erfaringsbasert kompetanseheving underveis.
Så... vil du si du er tryggere nå?
Ja, definitivt.
Men – og det er et viktig men – trygghet har en slektning som heter selvtilfredshet. Og den dukker opp akkurat når du tror du har oversikt. Da kan du fort ende med å gå på en smell. Bokstavelig talt.
Og utpå kvelden fant du en spesiell gjestehavn?
Ja, etter at det lille dramaet med motoren hadde løst seg, var det bare å rigge seg til på akterdekket med kaffe, NRK jazz og solfaktor 30.
Nå skal det også sies at Trondheimsleia etter mitt syn er en temmelig usexy transportetappe. Så etter en uspennende arbeidsdag i 4-5 knop begynte jeg å bli klar for havnebesøk.
Jeg hadde gjort litt undersøkelser på forhånd og funnet en havn som lå nær leia, på et sted som heter Magerøya – øst av Hitra.
Hvordan opplevde du det?
Der ble jeg tatt imot som om jeg var en gammel kjenning. Gjestgiveriet drives av en liten gruppe ildsjeler om sommeren, og jeg kom i prat med to av dem dagen etter. Fikk omvisning. Drakk kaffe og kjente på fellesskapet som jeg husket igjen fra tida jeg gikk på folkehøyskole. Det var en herlig tid.
Og etter et opphold i Lyckliga gaten var du klar for siste del av Trondheimsleia?
Ja, ut på formiddagen dro jeg videre sørover Trondheimsleia. Bestemte meg til slutt for å gå til et sted som heter Straumen, som ligger på sørøstsiden av Smøla.
Det ble også et kjekt havnebesøk. Kanskje mest av alt på grunn av innseilingen. Mange staker, båker, varder og blinker. Jeg elsker sånt. Da får jeg brukt litt av mine ferdigheter som navigatør.
Utsikt østover fra gjestehavnen på Straumen, som ligger plassert helt på sørøstsiden av Smøla
Og etter Smøla var planen å seile til Ålesund?
Stemmer. Vinden økte i løpet av natta – noe som ga perfekt retning og fin styrke. Men... den delen får du høre om i neste innlegg.
🛟 Tanker om trygghet: Slik håndterer du akutt stress på havet
1. Hva er akutt stress?
Et opplevd gap mellom krav og kapasitet – i situasjoner som er viktige/alvorlige og har mulig negativ konsekvens.
2. Hvordan unngå det?
– Redusér kravet (eks. unngå å seile i tåke)
– Øk kapasiteten (eks. lær deg å seile trygt når sikten er redusert)
3. Hva gjør du dersom uhellet likevel skjer?
– Ha en plan (eks. lag en handlingsplan for ulike hendelser. Grunnstøting, personskade, mann over bord, brann etc.)
– Øv på å bruke planen (Avhold øvelser. Tren på varsling, redning, slukking, evakuering etc)
