12 ting jeg lærte av å seile 800 nautiske mil– alene, uerfaren og fri
–Ærlig talt? Jeg tvilte på at jeg ville lykkes. Og kanskje var det derfor jeg måtte prøve. Det skulle vise seg å bli noe langt mer enn jeg hadde forestilt meg.
Du har akkurat kommet hjem etter å gjennomført en 4 ukers soloseilas – uten noen særlig tidligere erfaring. Hvordan gikk det?
Det gikk over all forventning! Men det kunne fort ha endt før det hele begynte.
Det må du nesten forklare.
Jo, nå skal du høre. Jeg forlot Haugesund 21. juni. Seks dager etter planen. Egentlig hadde jeg allerede avlyst turen – som jeg altså hadde brukt nesten ett år på å planlegge. Tekniske problemer truet med å velte hele prosjektet. Men så ordnet det seg plutselig.
Du fikk uventet hjelp?
Ja, takk og pris! Jeg fikk hjelp med motoren og kunne kastet loss – litt forsinket, men ved godt mot. Deretter la jeg i vei med et klart mål om å komme meg så langt nordover som mulig.
Klar for ekspedisjon!
Etter 26 dager langs norskekysten hadde jeg reist 800 nautiske mil. Jeg seilte gjennom Rogaland, Hordaland, Sogn og Fjordane, Møre og Romsdal og Trøndelag. Og underveis krysset Stadhavet og Hustadvika to ganger.
Hadde du noen utfordringer underveis?
Det kan du trygt si. Jeg opplevde alle slags problemer:
Diesel lekkasje, motorproblemer, problemer med roret og autopiloten, kartplotteren som slo seg av uten forvarsel, linen til forseilet som røk for andre gang, tjukk tåke og ikke minst – sterk kuling på Hustadvika.
Både Sala Palmer og jeg ble satt skikkelig på prøve. Men nå ligger hun igjen fortøyd i Kopervik.
Vi klarte det – utrolig nok.
I forrige reiseblogg beskrev du dine opplevelser fra Dingja gjestehavn, helt sør i Sognesjøen. Hva følte du da du forlot Dingja – og bare hadde et kort stykke igjen før du var tilbake i Haugesund?
Som etter et langt og overdådig middagsselskap: Jeg var veldig fornøyd, men hadde spist alt for mye og var både trøtt og sliten. Klar for å sparke av meg skoene og legge meg på sofaen.
Men jeg visste også at de siste dagene kom til å forme det endelige inntrykket. Reisen hadde allerede gitt meg mer enn forventet. Ikke bare i form av naturlopplevelser, menneskemøter og mestring – men en ny forståelse av hva jeg faktisk er i stand til.
Jeg startet jo uten særlig erfaring. Med en båt jeg ikke visste om ville holde. Likevel dro jeg. Og det bekreftet noe jeg lenge har visst om meg selv: Du trenger ikke vente til alt er helt perfekt.
Hva var det som overrasket deg mest?
Hvor mye motstand jeg kunne tåle – og hvor rolig jeg ble da jeg stod midt oppi det.
Som da jeg lå tre døgn ved Hustadvika på vei nordover, og ventet på at stormen skulle gi seg. Eller da tåka la seg over fjorden ved Austevoll. Men i stedet for å bli stresset, følte jeg en slags klarhet.
Hva skyldes det, tror du?
Jeg visste jo hvor jeg var. Dessuten hadde jeg forberedt meg.
Tåke er ikke farlig – så lenge du har en oppdatert posisjon i kartet, en god kurs og et kalibrert kompass. Utover det bør du holde utkikk.
På mange måter kan du si at det samme gjelder i livet også.
Storebø var omringet av tåke.
Jeg har opplevd det mange ganger før – men fikk det bekreftet ved flere anledninger på denne turen: Motstand kan vise seg å være en gave. Fordi du blir tvunget til å gjøre det som trengs, slik at du kan fortsette reisen.
Hva gjorde størst inntrykk på deg i løpet av reisen?
Det må ha vært møtet med Lene og Henrik. Det danske paret som hadde brukt 12 år på å bygge sin egen seilbåt. Tenk deg det: Tolv år! For en utholdenhet, drivkraft og lidenskap. Wow…
Et tilfeldig møte. En livslang inspirasjon.
Her snakker vi om noen som hadde en sterk og klar drøm – og som sannsynligvis brukte mesteparten av fritiden i 12 år til å bygge den opp helt fra grunnen av. Det sier meg mye om hva som er mulig bare man bestemmer seg, og deretter gjør det som trengs for å få det til.
Det danske paret på vei mot Bergen idet de passerte meg rett nord av Knarvik
Det forteller meg at alt er mulig.
Jeg møtte dem ved en tilfeldighet, og samtalen med dem tente noe i meg. Ikke bare journalistisk, men menneskelig. Det minnet meg på hvorfor jeg elsker å skrive og formidle gode historier.
Du har opplevd mye underveis. På hvilken måte vil du si at reisen har forandret deg?
Den har gjort meg tryggere på meg selv. Mer selvstendig. Jeg vet at jeg kan stole på min egen dømmekraft – og at jeg tåler å stå alene. Men det har også gjort meg mer åpen. Jeg tar kontakt. Jeg spør, lytter og lærer.
Jeg har blitt tryggere på meg selv
Og så har jeg fått interesse for ting jeg aldri hadde sett for meg skulle bli særlig gøy å kunne: Motoren, elektriske koblinger, seilsystemet etc. Rett og slett fordi jeg var nødt.
Kanskje har jeg vært tilbakeholden rundt de tingene, fordi jeg selv trodde at jeg ikke var i stand til å forstå hvordan de virket. At det var for komplisert for meg. Men så ble jeg altså tvunget til å lære det. Og vipps - så hadde jeg tilegnet meg nye ferdigheter og kunnskaper. Ganske artig, egentlig.
Du nevnte at du dokumenterte opplevelsene. Hvorfor var det viktig for deg?
Fordi jeg visste at jeg ønsket å videreformidle det. Dessuten – når jeg skriver ned ting, så forutsetter det jo at jeg har en bevisst tanke rundt det. Så det handlet på mange måter om å forstå hva som skjedde og kunne sette ting i sammenheng.
Så jeg tok masse bilder. Filmet omgivelsene. Snakket til kamera.
Og så hadde jeg en slags dekksdagbok hvor jeg skrev ned havneanløp og posisjon underveis. Men jeg noterte også ned et noen setninger om situasjoner jeg befant meg i. Andre ganger gjorde jeg det bare for å rydde i tankene.
Dessuten skriver jeg for å bli en bedre skribent og historieforteller.
Etter hvert er planen at alt stoffet skal få nytt liv i form av en egen podkastserie og flere videoer. Ikke bare for å fortelle hvor jeg har vært, men for å minne andre på hvor de kan dra.
For det finnes sannsynligvis flere der ute som kjenner at noe mangler i livet. Kanskje bærer de også på en slags lengsel. Og alt de trenger et lite vindpust for å sette seil – ikke bare til havs, men i livet.
Hvordan føltes det å returnere til Haugesund og Kopervik igjen?
Det var litt rart. Da jeg hadde fortøyd båten på sin vante plass – ble alt bare stille og tomt.
Jeg følte ingenting lenger.
Men kanskje er det nettopp dét som er svaret: At reisen gjorde sitt. Og at det nå er rom for noe nytt.
Du brukte mange måneder på å forberede deg til denne reisen. Hva sitter du igjen med? Hva har du lært?
Denne reisen har fått meg til å innse at Heim ikke er et punkt i kartet. Det er noe som representerer en indre trygghet. Et fyr jeg alltid kan se – og dermed navigere etter.
✨ 12 ting jeg lærte av å seile alene
Jeg trodde ikke jeg ville klare det. Men det gjorde jeg.
Det finnes få erfaringer som er sterkere enn å oppdage at jeg tok feil om mine egne begrensninger.Heim er ikke et punkt på kartet. Det representerer en indre trygghet.
Et sted der jeg føler meg fri nok til å være meg selv, uten å måtte forklare.Tåke er ikke farlig – så lenge jeg vet hvor jeg er.
Jeg stolte på meg selv da tåken kom. Med kart, kompass, kunnskap og ferdighet. Det gjelder i livet også.Det å være nybegynner er ikke en svakhet – det er et utgangspunkt.
Jeg startet uten erfaring og lærte mer enn jeg kunne forestilt meg.Jeg fulgte min nysgjerrighet og oppdaget en helt ny verden.
Jeg skrev, tok bilder, snakket til kamera – og plutselig satt jeg med en historie jeg ellers aldri ville fått.Jeg våget å spørre, lytte og lære.
Jeg prøvde ikke å late som. Jeg fortalte andre seilere at jeg var nybegynner. Det åpnet nye dører.Jeg oppdaget nye interesser – og sider ved meg selv.
Jeg ble både tekniker, journalist, seiler og poet.Jeg lærte å stole på dømmekraften min.
Da jeg snudde før Stadhavet. Da jeg ventet i tåka. Jeg tok avgjørelser uten å spørre noen først.Jeg ble mer uredd.
Alene på havet, men nærmere meg selv enn noen gang før.Jeg fant min fortellerstemme
Jeg forstod at Heim finnes i stemmen min. I eventyrene jeg oppsøker og i historiene jeg deler.Jeg trengte ikke vente på at alt skulle være perfekt.
Jeg dro. Med en gammel båt og en ny lengsel.Jeg har blitt en tryggere, sterkere og friere utgave av meg selv.
Det synes kanskje ikke utenpå. Men jeg kjenner det. Og det er nok.
Hva skjer nå? Hva er veien videre for Sala Palmer og Navigatøren?
Er ikke det opplagt? Heim Explorer 2026.
