12 ting jeg lærte av å seile 800 nautiske mil– alene, uerfaren og fri
–Ærlig talt? Jeg tvilte på at jeg ville lykkes. Og kanskje var det derfor jeg måtte prøve. Det skulle vise seg å bli noe langt mer enn jeg hadde forestilt meg.
Du har akkurat kommet hjem etter å gjennomført en 4 ukers soloseilas – uten noen særlig tidligere erfaring. Hvordan gikk det?
Det gikk over all forventning. Men det kunne fort ha endt før det hele begynte.
Det må du nesten forklare.
Vel, jeg forlot Haugesund 21. juni. Seks dager etter planen. Egentlig hadde jeg allerede avlyst turen – som jeg altså hadde brukt nesten ett år på å planlegge. Tekniske problemer truet med å velte hele prosjektet. Men så ordnet det seg plutselig.
Du fikk uventet hjelp?
Ja, takk og pris. Jeg fikk hjelp med motoren og kunne kaste loss – litt forsinket, men ved relativt godt mot. Deretter la jeg i vei med et klart mål om å komme meg så langt nordover som mulig.
Klar for ekspedisjon!
Etter 26 dager langs norskekysten hadde jeg tilbakelagt 800 nautiske mil. Jeg seilte gjennom Rogaland, Hordaland, Sogn og Fjordane, Møre og Romsdal og Trøndelag. Og underveis krysset Stadhavet og Hustadvika to ganger.
Hadde du noen utfordringer underveis?
Det kan du trygt si. Jeg opplevde alle slags problemer: Diesel lekkasje, motorproblemer, problemer med roret og autopiloten, kartplotteren som slo seg av uten forvarsel, linen til forseilet røk to ganger, tjukk tåke og ikke minst – sterk kuling på Hustadvika.
Så du kan godt si at både Sala Palmer og jeg ble satt skikkelig på prøve. Men nå ligger hun igjen fortøyd i Kopervik. Og jeg sitter trygt i min egen stue med en god historie i fanget.
Hvordan føltes det å komme tilbake?
Som etter et langt og overdådig middagsselskap: Veldig fornøyd, men med en følelse av å ha gått bananas på en buffé og spist alt for mye. I tillegg var jeg trøtt og sliten. Klar for å sparke av meg skoene og legge meg på sofaen.
Så luften hadde gått ut av ballongen?
Ja, på en måte. Jeg startet jo uten særlig erfaring. Med en båt jeg ikke visste om ville holde. Likevel dro jeg. Og jeg stod han av, som det heter. Så da jeg kom tilbake var jeg tom.
Hva var det som overrasket deg mest med din egen prestasjon?
Hvor mye motstand jeg kunne tåle – og hvor rolig jeg ble da jeg stod midt oppi det.
Som da jeg lå tre døgn ved Hustadvika på vei nordover, og ventet på at stormen skulle gi seg. Det føltes til tider ganske klaustrofobisk, husker jeg. Hadde mest lyst til å sette meg på første buss og komme meg vekk. Men det gikk over.
Noe lignende skjedde da jeg våknet opp i Storebø og tåka hadde lagt seg som et tungt, vått og grått teppe over fjorden ved Austevoll. Først opplevdes det litt skummelt. Men i stedet for å bli stresset, følte jeg en slags klarhet.
Hva skyldes det, tror du?
Jeg visste jo hvor jeg var. Dessuten hadde jeg forberedt meg.
Tåke er ikke farlig – så lenge du har en oppdatert posisjon i kartet, en god kurs og et kalibrert kompass. Utover det bør du holde utkikk.
På mange måter kan du si at det samme gjelder i livet også.
Storebø var omringet av tåke.
Jeg har opplevd det mange ganger før – men fikk det bekreftet ved flere anledninger på denne turen: Motstand kan vise seg å være en gave. Fordi du blir tvunget til å gjøre det som trengs, slik at du kan fortsette reisen.
Hva gjorde størst inntrykk på deg i løpet av reisen?
Det må ha vært møtet med Lene og Henrik. Det danske paret som hadde brukt 12 år på å bygge sin egen seilbåt. Tenk deg det: Tolv år! For en utholdenhet, drivkraft og lidenskap. Wow…
Et tilfeldig møte. En livslang inspirasjon.
Her snakker vi om noen som hadde en sterk og klar drøm – og som sannsynligvis brukte mesteparten av fritiden i 12 år til å bygge den opp helt fra grunnen av. Det sier meg mye om hva som er mulig bare man bestemmer seg, og deretter gjør det som trengs for å få det til.
Det danske paret på vei mot Bergen idet de passerte meg rett nord av Knarvik
Det forteller meg at alt er mulig.
Jeg møtte dem ved en tilfeldighet, og samtalen med dem tente noe i meg. Ikke bare journalistisk, men menneskelig. Det minnet meg på hvorfor jeg elsker å skrive og formidle gode historier.
Du har opplevd mye underveis. På hvilken måte vil du si at reisen har forandret deg?
Den har gjort meg tryggere på meg selv. Mer selvstendig. Jeg vet at jeg kan stole på min egen dømmekraft – og at jeg tåler å stå alene. Men det har også gjort meg mer åpen. Jeg tar kontakt. Jeg spør, lytter og lærer.
Jeg har blitt tryggere på meg selv
Og så har jeg fått interesse for ting jeg aldri hadde sett for meg skulle bli særlig gøy å kunne: Motoren, elektriske koblinger, seilsystemet etc. Rett og slett fordi jeg var nødt.
Kanskje har jeg vært tilbakeholden rundt de tingene, fordi jeg selv trodde at jeg ikke var i stand til å forstå hvordan de virket. At det var for komplisert for meg. Men så ble jeg altså tvunget til å lære det. Og vipps - så hadde jeg tilegnet meg nye ferdigheter og kunnskaper. Ganske artig, egentlig.
Du nevnte at du dokumenterte opplevelsene. Hvorfor var det viktig for deg?
Fordi jeg visste at jeg ønsket å videreformidle det. Dessuten – når jeg skriver ned ting, så forutsetter det jo at jeg har en bevisst tanke rundt det. Så det handlet på mange måter om å forstå hva som skjedde og kunne sette ting i sammenheng.
Så jeg tok masse bilder. Filmet omgivelsene. Snakket til kamera.
Og så hadde jeg en slags dekksdagbok hvor jeg skrev ned havneanløp og posisjon underveis. Men jeg noterte også ned et noen setninger om situasjoner jeg befant meg i. Andre ganger gjorde jeg det bare for å rydde i tankene.
Dessuten skriver jeg for å bli en bedre skribent og historieforteller.
Etter hvert er planen at alt stoffet skal få nytt liv i form av en egen podkastserie og flere videoer. Ikke bare for å fortelle hvor jeg har vært, men for å minne andre på hvor de kan dra.
For det finnes sannsynligvis flere der ute som kjenner at noe mangler i livet. Kanskje bærer de også på en slags lengsel. Og alt de trenger et lite vindpust for å sette seil – ikke bare til havs, men i livet.
Hvordan føltes det å returnere til Haugesund og Kopervik igjen?
Det var litt rart. Da jeg hadde fortøyd båten på sin vante plass – ble alt bare stille og tomt.
Jeg følte ingenting lenger.
Men kanskje er det nettopp dét som er svaret: At reisen gjorde sitt. Og at det nå er rom for noe nytt.
✨ 12 ting jeg lærte av å seile alene
Jeg trodde ikke jeg ville klare det. Men det gjorde jeg.
Tvil og selvpålagte begrensninger gjorde ting vanskelig for meg i starten. Men etter hvert som jeg løste ulike problemer og utfordringer – forstod jeg hva jeg faktisk er i stand til.Heim er ikke et punkt på kartet. Det representerer en indre trygghet.
Den mest fundamentale innsikten var å finne ut hva Heim betyr for meg: En indre trygghet. Et sted der jeg føler meg fri nok til å være meg selv, uten å måtte forklare. Et fyr jeg alltid kan se – og dermed navigere trygt etter.Tåke er ikke farlig – så lenge jeg vet hvor jeg er.
Tåke er også en metafor for mange av livets utfordringer. I en liten seilbåt håndteres tåke ved å være godt forberedt. Den er ikke farlig så lenge du har en oppdatert posisjon i kartet, en god kurs og et kalibrert kompass. Utover det bør du sette ned farten og holde utkikk.Nybegynner mentaliteten var en styrke som åpnet dører for meg.
Jeg valgte å være ærlig om min manglende erfaring som seiler. Det åpnet nye dører. Andre og mye mer erfarne seilere hjalp meg med råd og tips. Jeg prøvde ikke å late som. Det ble en viktig nøkkel for å bygge ny kompetanse.Veien var målet.
Reisen og opplevelsen underveis var det viktigste målet. Jeg forstod at det ikke handlet om å tilbakelegge flest mulig nautiske mil, eller å oppleve mest mulig på kortest mulig tid. Pausen i Sandshamn bekreftet denne erkjennelsen.Motstand er en gave
Underveis opplevde jeg en rekke tekniske problemer, som viste seg å være en katalysator til handling – og førte etter hvert til klarhet og læring. Jeg innså at motstand var en slags gave – fordi den tvang meg til å gjøre det som måtte til.Jeg utviklet en intuisjon som jeg lærte å stole på
Selv om jeg manglet erfaring, hadde jeg en slags magefølelse eller indre stemme. Den hjalp meg til å ta avgjørelser som i etterkant viste seg å være klok. Etter hvert oppdaget jeg at mine avgjørelser – ubevisst ble tatt på et stadig voksende erfaringsnivå.Jeg fikk økt selvtillit
Seilasen ga meg styrket selvstendighet og selvtillit. Den lærte meg å stole på min egen dømmekraft – og at jeg tåler å stå alene. Dette kontrasterte tidligere behov for ytre anerkjennelse.Jeg oppdaget min fortellerstemme
Seilasen bidro til at jeg oppdaget min fortellerstemme – min egen måte å uttrykke meg på. Dessuten fikk kreativiteten i meg en slags oppvåkning og ny giv. Reisen ga meg rom til å utforske og finne min evne til å formidle noe som ofte kan oppleves uforståelig.Å senke tempoet og være til stede – var essensielt for mental klarhet og ro
Den konstante oppmerksomheten under seilasen var mentalt krevende og tvang meg til å dra ned tempoet og ta mer hensyn til meg selv. Når jeg gjorde det la jeg mer merke til naturen, menneskene rundt meg og ikke minst det å leve – noe som førte til dypere takknemlighet.Jeg ble kjent med Sala Palmer – og meg selv.
Etter hvert forstod jeg at forholdet mellom båten og meg måtte være gjensidig. Sala Palmer ble mer enn et transportmiddel; hun ble en partner. På et punkt knakk jeg en slags kode: dersom jeg evnet å gi henne det hun trengte, så ga hun meg fine opplevelser tilbake. Er ikke det sånt et forhold skal være da?Læringen er nøkkelen
“It’s a difference between knowing the path and walking the path.” (-Morpheus, The Matrix)
Læring skjer både som en direkte konsekvens av å møte utfordringer og gjennom aktiv bearbeiding, refleksjon, og proaktive valg i møte med livets ulike aspekter.
Hva skjer nå? Hvor går veien videre for Sala Palmer og Navigatøren?
Er ikke det opplagt? Heim Explorer 2026.
Heim Explorer 2026 - en ny drøm i horisonten
