Heim Explorer dag 18: Når magefølelsen drar i nødbremsen
–Jeg skjønte ikke hva som skjedde, før det nesten var for sent. Nå vet jeg bedre. Ikke fordi jeg gjorde alt riktig, men fordi jeg klarte å stå i det som ble feil.
Det ble litt drama på etappen fra Straumen på Smøla med kurs for Ålesund. Hvordan startet dagen?
Perfekt, egentlig. Nordlig frisk bris. Sala Palmer var i perlehumør, og jeg kunne krysse med seil hele veien sørover mot Hustadvika. Vinden var perfekt i både styrke og retningen – og alt lå til rette for en nydelig etappe.
Sala Palmer fortøyd i Straumen gjestehavn, Smøla.
Men det ble ikke slik hele veien?
Nei, etter hvert bygget vinden seg kraftig opp. Hustadvika leker ikke butikk, vet du. Jeg vet jo at det er et havstrekk man ikke skal ta lett på. Så jeg gjorde det eneste riktige: satte kurs mot Kristiansund og la meg til der for natten.
Hva skjedde da du nærmet deg innløpet?
Det ble et slags vendepunkt. Jeg vurderte nemlig å la forseilet stå helt til jeg var inne i havneområdet. Men noe i meg fikk meg til å stoppe. Ikke en bevisst tanke. Mer som en følelse, hvis du skjønner.
Så jeg tørnet båten opp mot vinden og begynte å rulle inn seilet. Men da jeg hadde dratt ut all lina på trommelen, hang det fremdeles en stor flik av seilet ute i den sterke vinden. Det kunne skapt trøbbel for meg dersom det hadde skjedd inne i havna.
Og da skjønte du at det ikke kom til å gå slik du hadde tenkt?
Ikke umiddelbart. Jeg ble forvirret, og det tok litt tid før jeg koblet hva som var galt: Da jeg reparerte systemet i Haugesund, hadde jeg ikke strammet seilet hardt nok inn på staget. Vinden på Hustadvika derimot gjorde en skikkelig jobb, for å si det sånn – og nå måtte jeg betale prisen for en dårlig innsats før jeg dro fra Haugesund.
Hvordan tenker du når noe slikt skjer?
Først en slags indre stillhet. Så: «Hva er alternativene?» Jeg forstod relativt raskt at jeg måtte rulle inn seilet for hånd. Men for å gjøre det måtte jeg finne le. Jeg studerte kartet, svingte rundt øya og la meg bare 10–12 meter fra land på sørsiden av Kristiansund. Der, i ly av fjellet – fikk jeg løsnet linene, rullet inn seilet og festet alt igjen.
Fortøyd i Kristiansund - med forseilet godt strammet på staget.
Hvordan opplevde du det i etterkant?
Det var en slags seier. Ikke fordi alt hadde gått nøyaktig etter læreboka, men at jeg beholdt roen. Jeg reagerte på magefølelsen og tok en god avgjørelse. Det gir meg tro på at jeg nå er på vei inn i et nytt nivå av erfaring. Jeg begynner kanskje å bli ubevisst kompetent – i alle fall på noen områder.
– Hva lærte du på etappen videre sørover?
Neste dag lå forholdene veldig godt til rette for å krysse Hustadvika igjen. Vinden hadde løyet, men etter noen timer med motorseiling tok det seg opp.
Jeg var forbi de farligste grunne områdene, og kunne rulle ut forseilet igjen. Men vinden økte såpass at jeg fryktet for å få problemer med å slå over. Med andre ord – å svinge båten over på en kryssende kurs.
Autopiloten slet med å holde kursen, så jeg tok inn halve forseilet – og med ett fant båten balansen igjen. Det var som om hun pustet ut og slappet av igjen.
Små hus som klorer seg fast på randen av Hustadvika
Hvordan føltes det?
Jeg føler at Sala Palmer og jeg stadig oftere er på bølgelengde. Samspillet fungerer bedre og bedre. Jeg har kommet over 3-fots syken og har sett verdien i å kjenne henne så godt. Hvis jeg forstår hva hun trenger, og evner å gi henne det – så gir hun meg fine opplevelser tilbake. Er ikke det sånt et forhold skal være da?
Kort oppsummert, så var det en solid erfaring som fikk meg til å kjenne på mestringsfølelsen igjen. Det er utrolig viktig, uansett hva du holder på med.
Broen mellom Ellingsøy og Valderøy
Jeg ankom Ålesund rundt 20:45. Etter å ha fortøyd og skværet opp, møtte jeg bror min, Raymond. Vi gikk ut og spiste middag sammen, noe jeg synes var et fint punktum for en lang og lærerik dag.
Fortsettelse følger...
Neste dag var planen å krysse Stadthavet og legge til i Måløy. Det gikk – naturligvis – ikke helt etter planen. Men det er en annen historie.
Sala Palmer fortøyd i Ålesund
