5 dager før avreise: Turen kansellert - men så…

Jeg rir sjelden samme dagen som jeg saler. Det betyr vel egentlig at jeg ofte utsetter ting til siste liten. Best under press? That’s me. På en måte.

Når det blåser på toppene og ting haster - er jeg veldig effektiv. Ikke nødvendigvis super nøyaktig i utførelsen, men godt nok for pakket.

Sånn var det da jeg skulle utføre vårpussen før den etterlengtede seilasen nordover 16. juni. Bare for å ha det sagt: I akkurat dette øyeblikket skriver vi 21. juni og klokken er 08:37. Jeg sitter jeg hjemme, drikker kaffe og spiser frokost, og det er fem dager siden jeg skulle seilt nordover. Du aner kanskje at noe gikk til helvete? Yepp.

Long story short: Jeg fikk båten på land. Det første jeg gjorde var å sjekke roret og dermed også bekreftet mine bange anelser. Sjekk videoen under, så skjønner du.

Så jeg hev meg rundt. Var det mulig å bruke roret likevel? Jeg havnet ganske raskt i bekreftelsesfellen og fikk grønt løs: Kjør på! Dette går sikkert bra.

Jeg lot meg ikke be to ganger. Fikk båten på sjøen igjen, skiftet impeller, motorolje, oljefilter, dieselfilter og luftfilter. Temmelig stolt av å ha utført min aller første motorservice ever i en alder av 56, satte jeg på hovedstrømmen og trykket på startknappen.

Joy to the world! Motoren malte som en katt og jeg var stolt som en hane. Gleden varte i nøyaktig 3 minutter og 47 sekunder. Da motoren plutselig stoppet, tenkte jeg at det var snakk om luft i dieselsystemet. Jeg startet utlufting og fikk diesel i de to første lufteskruene. Da jeg kom til dysene var det stopp. Jeg kinnet og kinnet uten reaksjon. Plutselig hørte jeg lyden av rennende vann.

Jeg oppdaget at det strømmet vann ut luftfilteret på motoren. Hvordan var det mulig? I samme øyeblikk forstod jeg at dette ikke var en easy fix. Jeg kapitulerte. Turen ble kansellert.

Etter å ha ligget i mental fosterstilling noen dager, mens jeg desperat skrollet etter en passende båt for å erstatte Sala Palmer, plinget det i telefonen: “Kjøp deler så fikser jeg folk”.

Jeg gjorde en rask opptelling av mine valg og alternativer: Null millioner, nullhundre og nultinull tusen, null hundre og nultinull.

Neste dag stod det to staute karer på kaien, kledt i arbeidsklær og et litt provoserende optimistisk smil rundt munnen.

– Jaja, dere får komme ombord da.

Jeg hadde et ørlite håp, men innerst inne trodde jeg at kvelden kom til å bli lang og frustrende, før dommen falt: “Nei, det er ikke noe å gjøre med dette”.

Men sånn gikk det ikke gitt! All min tvil og mistro ble gjort til skamme. Det tok gutta i underkant av en time før motoren igjen malte som en pusekatt. I samme øyeblikk våknet den halte hanen til live igjen: Rai-Rai!

Så nå sitter jeg altså her. Ferdig pakket og klar til å heise seil. Fem dager på overtid finnes det ikke lenger noen ting som kan stoppe meg: det blir ekspedisjon nordover langs norskekysten fra Haugesund til Finnsnes. I dag starter jeg reisen. Heim.