Heim Explorer dag 6: Ålesund til Bud - fanget av stormen

Jeg kunne ha dratt nå. Men jeg blir liggende.

Om noen timer kommer det til å koke. Men akkurat når jeg skriver dette, ligger Hustadvika flat som et biljardbord. Jeg kunne ha dratt og vært i Trondheim i morgen. Men jeg blir her, på Bud – en bitteliten utpost på dørstokken til det som vil forvandles til et frådende havstykke om bare et par timer. Hustadvika i storform er ikke til å spøke med.

Her i Bud stopper tiden. Eller kanskje er det jeg som endelig stopper opp. Mens jeg ligger og venter på at vinden skal løye, får jeg nemlig en gylden mulighet til å hente meg inn igjen.

Jeg må huske hvorfor jeg dro: Ikke nødvendigvis for å komme helt frem, men for å være underveis. Og med underveis mener jeg en litt annen dimensjon enn den fysiske. For det handler ikke bare om nautiske mil, men om å møte det som fikk meg til å ønske å eie min egen seilbåt.

Først når jeg tar meg tid til å stoppe opp, ser jeg at jeg har vært for opptatt av fart og distanse. Jeg har kjent rastløsheten som driver meg til å være i konstant bevegelse, som om hvert framdriftsmåltall kan døyve uroen som våkner i stillheten. Stillheten som jeg jo elsker - men som kun oppstår når jeg slår av motoren og lar vinden fylle seilene.

Det handler kanskje om å stå stille lenge nok til å se det jeg har unngått. For dermed å forstå at svaret jeg leter etter ikke venter på Finnsnes, eller noe annet sted. Svaret finnes der jeg er, i dette øyeblikket, i denne havna, i den stille kampen mellom flukt og mot.

For når jeg våger å bli sittende i stillheten – åpner det seg et rom. Et sted der jeg kan være fri til å skape. Der jeg kan slippe tankene ut av buret slik at de kan fly ut og møte verden. Brené Brown sier at sårbarhet er starten på alt ekte: kjærlighet, glede, og kreativitet. Kanskje var det nettopp derfor jeg dro på denne reise – for å lære å være stille nok til å høre min egen stemme, og modig nok til å følge den.

Rastløsheten vil nok alltid være en del av meg. Men kanskje handler reisen om å lære å holde den i hånden, i stedet for å la den holde hardt i roret.

Så derfor blir jeg liggende her på Bud. For å lytte til at stormen bygger seg opp – for deretter å passere.

Jeg dro for å finne min Heim – og kanskje er det først når jeg tør å stå stille i stormen inni meg, at jeg virkelig kan legge til kai.