Heim Explorer dag 6: Sannheten om hvorfor jeg valgte å bli værende i Bud

Mange tror stillstand er et tegn på svakhet. At fremgang er det samme som fart. Men hva skjer når du velger å bli værende – med vilje? Jeg kunne ha seilt. I stedet satte jeg meg ned og lot stormen bygge seg opp. Jeg ville oppleve den – fra orkesterplass.

Du kunne ha seilt videre. Hva fikk deg til å bli liggende i Bud?
Jeg dro fra Ålesund tidligere samme dag og hadde satt meg mål om å gå til Kristiansund. Men så blåste det opp og jeg så for meg en i overkant utfordrende tur over Hustadvika. Det var jeg ikke klar for.

Så jeg halte seilene og satte kurs mot Molde. Underveis løyet vinden noe, så jeg parkerte tanken om rosenes by og tørnet babord – mot Bud.

På det tidspunktet lå tanken om å gå til Kristiansund lå fremdeles på bordet. Men jeg visste at det kom til å blåse opp til stiv-sterk kuling i løpet av natten. Så spørsmålet ble etterhvert ganske klart for meg: Hvor ønsker jeg å være når det skjer?

Så jeg ble værende på Bud. Utpå kvelden lå Hustadvika blikkstille. Jeg kunne ha satt seil og vært i Trondheim innen to dager. Men jeg ble. Ikke fordi jeg måtte. Fordi jeg valgte det.

Hva handlet det valget egentlig om?
Det var et sammensatt valg. Først og fremst handlet det om et bevisst ønske om å ikke rømme. Jeg visste at stormen kom. Ikke bare den meteorologiske – men også den indre. Jeg trengte et sted å stå i det. Et sted med orkesterplass. Tett på, men allikavel trygg.

Hva betyr det å ha orkesterplass i en storm?
For meg handlet det om å plassere meg på en måte som lot meg kjenne naturkreftene på kroppen. Å sitte stille og lytte til vinden som stadig øker i styrke. Ta pulsen på naturen. Nærhet og tilstedeværelse. Være vitne til – og forstå hvor utrolig sterke naturkreftene kan vokse seg, og hvor sjanseløs du kan ende opp med å bli.

Hva oppdaget du om deg selv da det stod på som verst?
Det opplevdes uvirkelig på mange måter. Jeg følte at jeg lå i en slags skyttergrav. På et tidspunkt var jeg fristet til å sette meg på bussen og komme meg vekk. Det opplevdes litt klaustrofobisk.

Etter å ha ligget der i to dager ble jeg rastløs. Ønsket fremdrift og begynne å tikke av Waypoints på kartplotteren igjen.

Men jeg dro ikke ut på denne reisen for å krysse av lister. Jeg dro for å oppleve og forstå. Og det skjer ikke i fart. Det skjer når du stanser lenge nok til å høre deg selv puste.

Var det vanskelig å bli værende?
Alt i meg ville videre. Jeg kjente den gamle stemmen som sa at stillstand er det samme som stagnasjon. Men det stemmer ikke. Stillstand kan også være fordypning.

Sala Palmer ligger godt fortøyd ved gjestehavnen på Bud

Handler dette også om å møte seg selv?
Ja. Og om å gjøre det uten å gjemme seg bak bevegelse og fremdrift. Jeg tror det krever mer mot å bli værende i Bud enn å presse seg gjennom Hustadvika. For da møter du ikke bølger. Du møter deg selv. Og det er ofte det mest krevende farvannet av dem alle.

Hva tar du med deg videre fra Bud?
En dypere forståelse av reisen jeg er på. At det ikke handler om antall mil, men om tilstedeværelsen i hvert steg. Og kanskje viktigst: At stillstand ikke er slutten på reisen – men begynnelsen på innsikten. Jeg dro for å finne Heim. Og her, midt i stormens pause, skjønte jeg at jeg allerede hadde kommet frem.