Heim Explorer dag 9: Sala Palmer har fått nok

Sterk kuling gjorde meg til ufrivillig turist i Bud - på dørstokken til Hustadvika. Både Sala Palmer og jeg har fått nok nå. Jeg er klar for å ta fatt på det som kommer til å bli den siste etappen nordover, før jeg vender nesen mot sør igjen.

Sterk kuling og tre dager i Bud ble punktum for det som startet som en ekspedisjon nordover. Du kaller det siste etappe – før du snur. Hva skjedde egentlig?

– Jeg traff en slags grense. Ikke den geografiske – Trondheim var fortsatt foran meg. Men inni meg... der hadde jeg allerede vært lenger enn jeg trodde jeg kunne gå. Sala Palmer har fått nok. Og kanskje jeg også. Men i motsetning til det man kanskje forventer, føltes det ikke som et nederlag. Det føltes riktig.

Utløpet fra Bud til Hustadvika på dag 2: Sørlig stiv til sterk kuling.

Du skriver at reisen nesten ble avbrutt før den startet?

– Ja, da jeg satte båten på sjøen etter vårpussen, ville ikke motoren starte. Det fikk meg til å kaste inn håndkledet. Jeg orket ikke mer. Fikk nok, rett og slett.

Men noen kolleger tok grep. De stilte opp – på fritiden, med et imponerende engasjement. Ikke minst var de drevet av et oppriktig ønske om å hjelpe. Jeg ble rørt. For ekte støtte som det... det er sjelden vare.

Sala Palmer og jeg tilbragte tre dager ved Bud gjestehavn.

Hva lærte du av det?

– At det er lov å be om hjelp. At sårbarhet ikke svekker prosjektet – den gir det dybde.

La oss oppsummere reisen så langt. Hvordan startet seilasen rent praktisk?

– Sent. Jeg passerte Straumsundbrua i Kopervik klokka 17. Første stopp ble Espevær, men da jeg skrudde av motoren luktet det diesel. Det viste seg at matta under motoren var søkkvåt av grønn væske. Jeg lokaliserte lekkasjen, tettet så godt jeg kunne, og håpet at det holdt. Neste dag kastet jeg loss på vestsiden av Bømlo – litt nervøs for at problemet ikke var løst.

Var det det?

– Tja. Det holdt. Men jeg var på vakt hele tiden. Litt på tuppa, kan du si.

Hvordan var dagene etter Bømlo?

– Da jeg forlot Espevær hadde jeg fine seileforhold. Men etter hvert tok vinden seg opp. Jeg valgte å gå til Brandasund, noe som også viste seg å være en god avgjørelse.

Neste dag derimot - var en gavepakke. Blå himmel, sol og sørlig bris hele veien til Fedje. Jeg seilte inn i solnedgangen den kvelden – det var ren lykke.

Dag 3 derimot… regn, vindstille og motorseiling hele veien til Florø. Jeg kom ikke fram før ett om natta.

Bud dag 2: Været var på vei ned. Det ga meg en mulighet til å ta med kameraet på en liten luftetur.

Og likevel seilte du videre neste morgen?

– Klart det. Jeg ville til Ålesund. Da jeg kom dit føltes det som å komme hjem. Selv om det ikke er mitt Heim. Men på et tidpunkt har det jo vært det.

Da du seilte fra Ålesund var været godt. Men det varte ikke så lenge?

– Nei. Vinden tok seg opp kraftig. Jeg måtte endre planene. Vurderte å legge meg i Molde, men valgte til slutt å gå til Bud. Det førte til tre dager med venting, kuling og ettertanke.

Var det da beslutningen kom – om å snu i Trondheim?

– Ja. Jeg begynte å kjenne at dette ikke handler om å komme frem. Det handler om erfaringene jeg tar med meg tilbake. Det er ikke målet, men innsikten underveis som gjør reisen verdt det.

Jeg vurderte mange forskjellige alternativer. For eksempel vurderte jeg å gå hele veien nordover til Finnsnes og sette igjen båten der. Men det ble altså bare med ideen.

Når du skriver dette, er du i Trondheim. Hvordan føles det å være her – og vite at det er her du snur?

– Det føles... modent. Jeg har ikke noe mer å bevise. Ikke for meg selv, og ihvertfall ikke for noen andre. Sala Palmer og jeg har klart mer enn jeg kunne forestilt meg. Jeg har lært. Jeg har vokst. Og jeg har vært til stede i mitt eget liv på en måte jeg ikke har kjent på lenge.

Hva er viktigst for deg å huske – når du setter kursen sørover igjen?

– At Heim ikke nødvendigvis er et sted. Det er en følelse. En tilstand. Og at jeg fant den.

Visste du dette om Hustadvika?

Hustadvika er et åpent havstykke i leia mellom Molde og Kristiansund i Møre og Romsdal. Farvannet er grunt og består av mindre øyer og skjær og med Norskehavet stående like på. Av denne grunn har det skjedd atskillige forlis på Hustadvika – inkludert cruiseskipet MS Viking Sky i 2019. (snl.no, 2024)