Heim Explorer dag 9: Klar for Trondheim - last port of call
Etter tre dager i Bud - på dørstokken til Hustadvika, begynner det å klø i fingrene. Jeg er klar for å ta fatt på det som kommer til å bli den siste etappen nordover, før jeg vender nesen mot sør igjen.
Men du har jo bare kommet halvveis?
Ja, kanskje fysisk og geografisk. Men ikke mentalt. Sala Palmer har fått mer enn nok, og jeg har ikke mer å bevise. Dette har allerede vært en fantastisk innholdsrik opplevelse. Men nå er tiden moden for å tenke strategisk og gi seg mens leken er god.
La meg kjapt oppsummere opplevelsen så langt - og legge til en annen viktig ting: Reisen er langt fra over.
Etter 5 dager på overtid klarte noen utrolig dyktige og hjelpsomme arbeidskolleger å få gang på motoren. Jeg hadde allerede gitt opp. Men heldigvis finnes det folk som virkelig heier på meg og vil at jeg skal lykkes. Sånt er sjelden vare og jeg er ufattelig glad for at de stilte opp når jeg trengte det som mest.
Avreisedagen startet sent. Først klokken 17.00 lørdag 21. juni passerte jeg under Straumsund bro i Kopervik. Deretter fulgte jeg leia nordover Karmsundet og ut på Sletta, før jeg tok kveld på Espevær. Da jeg stoppet motoren oppdaget jeg sterk lukt av diesel. Det viste seg at absorbasjonsmatten under motoren var mettet av grønt drivstoff. Jeg brettet opp armene og fant ut hvor lekkasjen stammet fra.
Dag 1 la jeg avgårde på vestsiden av Bømlo - lettere nervøs for at lekkasjen ikke var fikset skikkelig. Været tok seg etter hvert såpass opp at jeg valgte å gå til Brandasund for kvelden. Det viste seg å være et klokt valg.
Dag 2 hadde værforholdene bedret seg og jeg fortsatte nordover med godt mot og etter hvert fulle seil, blå himmel og sol. Det ble en lang dag før jeg endelig kunne seile inn i solnedgangen og ankomme Fedje gjestehavn helt nord i Hjeltefjorden.
Ekspedisjonens tredje dag skulle vise seg å bli regntung og nesten vindstille. Valget var derfor enkelt da jeg bestemte meg for at turen til Florø skulle foregå innaskjær ved hjelp av motor. Jeg ankom Florø rett før kl 01 og etter noen få timer med søvn var jeg klar for dag 4.
Da jeg ankom Ålesund rett før kl. 22 følte jeg på mange mange måter at jeg var hjemme. Men det var aldri meningen at byen skulle bli mitt anker. Likevel følte jeg at den egentlige reisen startet i Sunnmørshovedstaden. De som kjenner historien bak forstår hvorfor.
Jeg var temmelig lett til sinns da jeg forlot Jugendbyen, men det skulle ikke gå mange timene før humøret endret seg. Stadig økende vind tvang meg til å forandre kurs. Jeg tok ned genoa og satte tre rev i hovedseilet. Tanken var å gå til Molde. Men jeg ombestemte meg og valgte Bud i Hustadvika kommune i stedet. Og her har jeg tilbragt de tre siste dagene, i påvente av at stormen skulle gi seg.
I morgen tidlig er jeg altså klar for det som blir ekspedisjonens dag 9.
Så hva er grunnen til at du velger å snu når du kommer til Trondheim?
Først og fremst handler det om min egen sikkerhet. Båten fungerer ikke på en sånn måte at jeg føler meg trygg nok. Kort fortalt er det summen av mange små ting, som får meg til å si at nok er nok.
Men så føler jeg også at oppdraget er utført. Jeg har lært utrolig mye på denne turen. Både om meg selv og om seiling. Dersom jeg hadde ubegrenset med tid og en velfungerende båt, ville jeg seilt hvor som helst.
Lørdag 5. juli setter jeg kursen sørover igjen og antar returen vil ta cirka en uke. Jeg kommer til å stoppe og hvile ut i forskjellige gjestehavner underveis, akkurat slik jeg gjorde det på vei nordover.
Når jeg skriver dette har jeg allerede ankommet Trondheim og tilbragt to dager i Brattøra gjestehavn, rett ved Hurtigbåtterminalen i byen.
I morgen legger jeg ut en del bilder fra oppholdet her i Trondheim. Du kan også følge meg på Instagram, Facebook og Snapchat.
