Heim Explorer dag 4 og 5: Florø, Ålesund - fin frokost og føling i fjæra.

Det er torsdag morgen i Ålesund. Jeg sitter i finsalongen ombord Sala Palmer og spiser fin frokost: Knekkebrød med peanøttsmør, jordbærsyltetøy og ekte kokekaffe.

Kaffen er trukket på en ekte kaffekjele, slik som din bestemor hadde. Min ble kjøpt på Affi på Årabrått i Haugesund for en uke siden – for den nette sum av kr. 30,-

Finsalong?

Ja, fordi det er fint å sitte her og se på folk som går forbi båten min, mens jeg spiser frokost. Og når de passerer, hører jeg bruddstykker fra samtalene de fører – mens de snakker i telefonen eller med den de går sammen med. På den måten får jeg bittesmå innblikk i hverdagen deres. Det er god underholdning.

Jeg ligger midt i Ålesund sentrum, langs Skansegata - som tilsvarer Kaigata i Haugesund. Med andre ord snakker vi om byens maritime promenadegata med dertilhørende spisesteder og skjenkestuer.

Ankomsten til Ålesund markerer en viktig milepæl på denne ekspedisjonen. Mye av det jeg har jaktet på av gamle minner, opplevelser (og kanskje spøkelser) de siste årene - startet nettopp her.

Ekspedisjon?

Ok, jeg skjønner at du spør. Kanskje er ordet pilgrimsferd bedre?

Nei?

Hmmm…da tenker jeg at vi kjører en runde med føling i fjæra. Hold deg fast.

Når jeg kaller reisen en pilgrimsferd, så handler det om intensjon. Den representerer nemlig mer enn en ferietur eller en slags transportetappe. Det er en vandring på havet – med et mål som er mer eksistensielt enn det er geografisk.

Jeg ønsker å møte meg selv på nytt. Kjenne etter. Ta imot landskapet og menneskene jeg møter – som veivisere i en slags indre prosess. Pilegrimene i gamle dager søkte hellige steder. Det gjør ikke jeg. Jeg er på jakt etter en ny forståelse av hva det vil si å høre til. Men ikke til et geografisk sted altså.

Sånn, nå tenker jeg at du skjønner greia.

Fortsatt nei?

Greit – la meg spole tiden tilbake til 1987, da jeg som 18-åring flyttet til Ålesund. Ryggsekken inneholdt ikke noe særlig mer enn et par rene truser og en tannbørste. Grunnen til at jeg kom hit var fordi jeg hadde en drøm om å leve av å lage musikk og bli popstjerne. Men den historien tilhører et annet kapittel.

I løpet av årene som har gått siden den gang, har jeg opplevd ganske mye. Mange av tingene har jeg måttet jobbe hardt for og er stolt av å ha oppnådd. Kanskje ikke fordi de er så viktig for resten av verden, men fordi jeg har bevist for meg selv at jeg er i stand til å gjøre ting som er ganske vanskelig å få til. Iallfall for meg. Men jeg har altså stått i det, og det synes jeg er verdt et par setninger med selvskryt.

Den prosessen startet på mange måter altså her. I Ålesund.

I forkant av den maritime reisen jeg er på nå, har jeg vært innom en del andre viktige steder som har en historisk betydning for meg. Jeg trodde at det å være tilbake på gamle tomter, ville vekke noe i meg. Noe viktig som jeg følte jeg trengte i livet mitt der og da.

Det skjedde naturligvis ikke.

Men det bidro likevel til en slags oppvåkning. Noe som fikk meg til å se meg selv på avstand. Det var nok da jeg forstod at jeg hadde rygget inn i fremtiden, med blikket godt festet på gamle pokaler og utmerkelser, mens jeg viftet med armene og ropte: Se hva jeg har fått til. Lik og del!

Så nå sitter jeg altså her, i byen hvor alt startet. Ombord en 40 år gammel svensk primadonna som ikke akkurat er en fryd for øyet. Og hun truer mildt med å bryte sammen, dersom jeg ikke behandler henne med respekt, ømhet og forståelse. Men hun har sjel, og viktigst av alt: Hun gjør stort sett samme nytten som den skinnende hvite, 44 fots, unge franske skjønnheten som ligger rett ved siden av meg.

Og helt forrest i Sala Palmer, ligger en bunke ubrukte sjøkart – som jeg skal bruke til å planlegge nye kurser nordover langs norskekysten.