Heim Explorer Dag 3: Kontrastfylt dag med anløp på Fedje

Noen ganger ønsker jeg at det å seile bare skal være en dans på roser. Er det ikke sånn livet er da? Hubba Bubba og Rosa prosecco til frokost, middags og kvelds?

Nei, livet hadde vært drita kjedelig hadde det ikke vært for kontrastene. Du vet; klare forskjeller og endringer i form av energi, motstand og barrierer som tvinger deg til å mobilisere et slags initiativ. Men andre ord går ikke ting alltid helt av seg selv. Heller ikke seilingen min.

Seiling for meg, krever at jeg må være disiplinert, gjøre ting på enklest mulig måte, være fokusert og tålmodig - og planlegge et godt stykke frem i tid. For all del - enkelte ting kan jeg jo ta på sparket. Men ikke ting som kan vise seg å gi meg trøbbel. Jeg har nemlig en tendens til å bli litt eplekjekk. Tenker at jeg har full kontroll. Det har jeg jo også der og da, men fordi jeg mangler erfaring så opplever jeg å bli vippet av pinnen av ting jeg ikke så komme.

Da er veien kort fra å synge for full hals, spiller luftgitar og lovpriser seilingens mystikk og mysterier - til å tenke at jeg har flaks om jeg kommer meg helskinnet frem til neste havn.

I sånne tilfeller forbanner alt og alle - og roper høyt: Hva har jeg gjort for å fortjene dette?

Det gjorde jeg til gangs i går, da middagen jeg hadde gjort klar på forhånd gikk i dørken for andre gang. Første gang det skjedde - bannet jeg høyt, men roet meg og sopte innholdet tilbake i gryta. Gang nummer to…hmmm…hvordan skal jeg forklare den scenen? Det ble potetgull og øl til middag, for å si det sånn.

Fedje gjestehavn

Poenget mitt er at jeg har opplevd sterke kontraster i løpet av den siste uka. I går var første dagen på denne turen at jeg tenkte det var mulig å gjennomføre den. Hvis bare Sala var litt tilgivelig og værgudene viste seg villig til å bjuda på.

Kanskje er det ikke meningen at jeg skal komme helt frem og tilbake igjen? Når vinden har løyet og Sala ligger fortøyd, fremstår hun som en sterk, klok gammel dame. Lik de du møter i parken. Stoisk, med rak rygg og begge bena godt plantet i bakken. Du ser at hun har levd et liv og at hun sikkert har mange spennende historier eller hemmeligheter hun kunne trollbundet deg med. Hun virker trygg og tillitsvekkende.

Men Sala Palmer snakker bare til meg når jeg gjør feil. Eller kanskje hun sier: Du finner nok ut av det. Og det er nok nettopp det denne turen handler om: Å finne ut av det.

Fedje havn

Nå sitter jeg altså på Fedje. Klokken er snart 13 og jeg burde ha seilt videre nordover for lenge siden. Men så tenkte jeg: Må jeg virkelig det? Er ikke dette min tid? Skal jeg måtte haste avgårde for å rekke noe spesielt? Nei. For livet skjer akkurat nå.

Så jeg tenker at jeg skal koke meg en kopp kaffe og sette meg på kaien. Så skal jeg rydde båten, ta en dusj, fylle diesel og planlegge ruten til min neste destinasjon: Måløy.