Heim Explorer Dag 2: Utafor komfortsonen
Sala Palmer har jobbet i yttergrensen av hva hun er i stand til. Eller kanskje det er jeg som sliter med å håndtere henne? Sannsynligvis begge deler.
Jeg merker at jeg er sliten. Selv om turen ikke har vært særlig lang (cirka 8 timer fra Espevær) har jeg fått kjørt meg ganske bra. Kan vel ikke si at det har vært kjempedårlig vær, men dårlig nok til at båten har jobbet i yttergrensen av hva den er i stand til. Eller er det jeg som sliter med båten? Resultat ble uansett at jeg havnet langt utenfor komfortsonen.
Gammel tungsjø inn på babord låring og kuling inn på styrbord. Det viste seg å bli litt i overkant for stakkars Sala Palmer. Autopiloten klarer ikke å holde kurs, og går i stand by modus hele tiden. Håndstyring hjalp litt, men etter hvert som vinden økte, ble jeg tvunget til å reve storseilet. Først ett rev - deretter ett til. Jeg var på hugget og revet seilet tidlig fordi jeg visste at det skulle blåse opp. I etterpåklokskapens lys ser jeg at 3 rev fra start, ville gjort alt mye enklere. Både for Sala og for meg.
Da vinden kom var jeg for så vidt klar over det. Men jeg visste ikke hvordan Sala ville håndtere den. Hun ble ikke overbegistret og ganske raskt blottla hun sin akilles hel. Det var jeg ikke forberedt på - dermed ble jeg stresset. Så jeg la baugen opp mot vinden for å ta ned seilene. Akkurat da forstod jeg hvor sterk vinden faktisk var.
I medvind virker sjøen og vinden mye mer tilgivelig. Men da jeg snudde for å ta ned både storseilet og genoa, fikk jeg altså svar på tiltale: Forbanna amatør.
Men det gikk på et vis. Jeg kom meg innaskjærs og fant en kai jeg kunne legge meg med baugen rett mot vinden. Med tre tamper i baugen og alle fenderne i aktiv tjeneste, kunne jeg notere i loggen:
15:05 - Vel fortøyd ved Brandasund Landhandel.
Det kan forresten virke som om jeg har fått bukt med diesel lekkasjen fra drivstoff filteret. Da jeg stoppet motoren etter å ha fortøyd her i Brandasund, var det få spor etter diesel på avveie. Merker at jeg begynner å få litt mer selvtillit når det gjelder det mekaniske. Nød lærer naken kvinne å spinne.
Hva med ekspedisjonen nordover, Kai? Hvordan ligger du an i forhold til skjema?
La meg si det slik: Jeg har tatt for lett på det. Å seile en sliten, halt, tilårskommen båt, i under middels teknisk stand – er utfordrende. Iallfall for meg. Samtidig er det viktig å ha fokus på hensikten med denne turen. Og kanskje vil det å seile på tross av at forholdene ikke er perfekte, være en del av det som gjør denne reisen så utrolig viktig.
For det første: Jeg er nybegynner. Ikke på sjøen, men som seiler. Poenget med denne turen er å lære meg nye ting, skape nye minner og ikke minst; naturopplevelsene som kommer til å stå på rekke og rad. Hvis jeg holder ut.
La meg være helt ærlig: Tanken om å gi opp har slått meg. Teknisk sett gjorde jeg jo det, men ombestemte meg fordi Sala P fikk et slags godkjent stempel og dermed klarert “fit for fight”. Men jeg trenger vel ikke å fortelle deg det: Oddsene er ikke akkurat i min favør. Ikke på papiret iallefall.
Men så opplever jeg lyse øyeblikk. For eksempel når jeg tar gode og kloke avgjørelser. Slik som i dag, da jeg valgte å legge meg i havn på grunn av en bedriten værmelding. Du føkker ikke med sterk kuling, sailorboy. Og så kan du jo spørre: Hvorfor skulle jeg ikke prioritere sikkerhet? Jo, fordi jeg har laget en plan. Skjønner du? Planer er jo til for å holdes. Spesielt hvis du har lagt dem ut på www.heimexplorer.com.
Det er først når jeg kjenner at vinden fillerister Sala P, mens jeg ligger vel fortøyd ved Brandasund Landhandel – at jeg opplever et våkent øyeblikk.
Bra jobba, Kai.
