Bare det å ta på meg treningsklærne føltes som en kamp. Men da jeg omsider satt hadde klart å lirke føttene ned i joggeskoene, føltes det som om halvparten av jobben allerede var gjort. Den første og kanskje viktigste hindringen var overvunnet og jeg gledet meg faktisk til å bruke kroppen igjen, kjenne at jeg ennå hadde muskler og at – jo, så lenge det er puls er det håp.