Nikon D200: Et mekanisk manifest
D200 er et krevende kamera. Likevel merker jeg at gleden ved å fotografere har løftet seg til et nytt nivå.
Det ligger i hånden som et verktøy fra en tid da ting ble bygget for å vare, ikke for å oppgraderes. Knappene og de små rattene minner meg om min aller første bil, en Ford Cortina fra 1969. Alt føles bunnsolid, nesten industrielt - bare på en befriende måte. Skulle jeg miste det i gulvet, ville jeg vært mer bekymret for parketten enn for kameraet.
Den manuelle 180mm-linsen som fulgte med forsterker opplevelsen ytterligere. Den tilgir ingenting. I svakt lys er valget brutalt enkelt: høyere ISO, lengre lukkertid eller stativ. Og plutselig gir stativ mening igjen – ikke som en begrensning, men som et nødvendig verktøy i prosessen.
Det mest interessante med D200 er at det endrer hva jeg velger å fotografere. Det er ikke et kamera du tar med for å skyte fra hofta. Det er høylytt og skamløst. Når du trykker på utløseren, svarer det ikke med et subtilt elektronisk klikk, men med et metallisk klunk som ikke lar seg kamuflere.
Minnekortet av typen CF rommer 2 GB, noe som gir meg rundt 120 bilder. Det er nærmest komisk lite i 2025, men det gjør noe med meg. Jeg blir mer selektiv, mer til stede og sannsynligvis også et hakk mer ettertenksom.
Jeg er inne i en herlig periode der jeg gjenoppdager selve gleden ved å fotografere. Og jeg er oppriktig glad for at jeg valgte å kjøpe to utdaterte kameraer som tilbyr en helt annen – og kanskje mer bevisst – måte å fotografere på.
Panasonic Lumix LX3 og Nikon D200 er to helt ulike kameraer, men de peker i samme retning. Der LX3 er et stille opprør i lommeformat, er D200 det mekaniske manifestet som sier det samme – bare høyere. Begge minner meg om at teknologi ikke trenger å være ny for å være verdifull. Tvert imot.
Sånn sett tenker jeg at sirkulær teknologi er ikke et buzzord, men noe som kan fungere som et ledende prinsipp og en bærekraftig praksis:
Å gi nytt liv til verktøy som allerede eksisterer.
Å bruke teknologi som inviterer til nærvær, ikke hastverk.
Å velge prosess fremfor spesifikasjoner.
De to kameraene fra henholdvis 2008 og 2005 gjør mer for kreativiteten min enn noe nytt jeg kunne kjøpt i dag. Og kanskje er det det som er hele poenget: Når den kreative prosessen ikke krever et evig jag etter å oppgrader verktøyene, får jeg endelig rom til å oppgradere meg selv.
Se bilder tatt med Nikon D200 på Foto siden
