Tiden løper fra meg og jeg famler fremdeles i blinde

Motoren vil ikke starte og jeg har ikke noen plan B. Det er 110 dager til avreise og jeg føler at tiden er i ferd med å renne ut.

Det er fortsatt over tre måneder til du legger fra kai. Ser du noen løsning på motorproblemet?

Egentlig ikke. Jeg har utsatt ting i det lengste og håpet på at det skulle ordne seg på magisk vis. Den strategien har fungert dårlig, kan du si.

På en skala fra 1-10: Hvor ligger kunnskapsnivået ditt i forhold til dieselmotorer?

En sterk 2’er kanskje? Jeg vet hvor den er og hva den gjør. Utover det står det ganske dårlig til med kunnskapen, dessverre. Men vet du hva? Jeg både håper og tror at jeg kan forstå nok til å utføre årlig service på motoren en vakker dag.

Først fremsto motoren som en kombinasjon av Rubiks kube og en labyrint. Men så skjedde det noe interessant.

Så du for deg at du skulle klare å fikse alt dette selv?

Egentlig trodde jeg det. Krysset fingrene for at det var snakk om en easy fix. Først tenkte jeg at det sikkert skyldtes kondens i tanken. Så jeg fylte opp med fersk diesel og tilsatte noe magisk stoff, i håp om at det skulle løse alt. Det gjorde det ikke. Samtidig var jeg jo klar over at klokken tikket. Jeg har 110 dager på meg til avreise. Det virker lenge – helt til du innser at du ikke har peiling på hva du driver med.

Men du har fått litt hjelp, ikke sant?

Jeg møtte Bjørn Ole på kaien – en erfaren seiler med mer peiling på dieselmotorer enn jeg noen gang får. Han ga meg et tips som sendte meg i en ny og mer sannsynlig retning: luft i drivstoffsystemet.

Vil du si at du har tatt litt for lett på oppgaven?

Jeg vil jo gjerne finne ut av ting selv. Men det eneste jeg har forstått hittil er at ting ikke løser seg ved at jeg går og sparker i grusen. Jeg må ta grep og få ting fikset. Men jeg må også tilegne meg kunnskap sånn at jeg blir mer selvstendig.

Hva tenker du om situasjonen nå da?

At kunnskap gir trygghet. Og at jeg faktisk ikke har råd til å ignorere det jeg ikke forstår. En svikt i det elektriske systemet, autopiloten, eller kartplotteren – alt kan få alvorlige konsekvenser til sjøs. Nå har jeg begynt å se på alt utstyret med nye øyne.

Apropos kartplotteren. Hva er status der?

Må innrømme at det ser det litt kaotisk ut foreløpig. Plotteren må kobles til en permanent strømkilde. Akkurat nå ligger den inni en plastbeholder på stikkøya. Jeg må få den montert fast, slik at jeg kan bruke den når jeg står ute i cockpiten. Men jeg kommer til å føre posisjon i papirkartet med jevne mellomrom – det gir bedre situasjonsbevissthet. Hvis strømmen går eller systemet krasjer må jeg kunne navigere analogt - på den gode gamle måten med peiling, klokke og papirkart. Det gir en helt annen form for trygghet.

Kartplotteren ligger midlertidig oppkoblet på stikkøyen akterut.

Du sier at noe i deg har endret seg. Hva mener du med det?

Jeg har innsett at jeg må være alt: mekaniker, navigatør, sikkerhetssjef. Det er ingen andre om bord. Jeg har ikke råd til å håpe at det går bra. Jeg må vite. Det er skremmende – og utrolig styrkende. For hvert problem jeg løser, vokser både tilliten og motet.

Hvordan ser du tilbake på det som har skjedd – nå som det kanskje nærmer seg en løsning?

I starten var det et mareritt. Nå føles det mer som en gave i forkledning. Jeg har lært ting jeg ellers aldri ville tatt meg tid til å prøve og forstå. Og jeg vet én ting sikkert: Når motoren starter igjen, vet jeg hvorfor. Og jeg vet at jeg kan stole på både meg selv – og båten – når det gjelder.

Visste du dette om luft i dieselsystemet?

Når det kommer luft inn i drivstoffsløyfen, blokkerer det dieselen fra å nå dysene som skal sprøyte drivstoff inn i motorens sylindre. Å lufte systemet innebærer å skru opp spesifikke lufteskruer og pumpe til dieselen kommer jevnt uten bobler. En oversett lufteskrue kan være hele årsaken til at motoren ikke starter.